En påske er over.

 

Det sang vel Kirsti Sparboe aldri. Hun sang mer om sommeren, og dens forbigående eskapader. Vel vel, det må hun for all del få lov til. I denne omgangen tror jeg at jeg velger å fokusere på påska. For den er på siste verset i dag. Det er 1. april, det er lov med narrifaserier og spøkefulle lurestreker - og det er andre påskedag. Ikke at vi har vært noe sted på påskeferie, men så slipper vi da å sitte og sture i trafikken med ørten andre stakkarer også. Og det er alltids en trøst. 

Påska er fin. Særlig en litt tidlig påske. For meg er dette terskelen til vårens virkelige inntog. Nå begynner varmegradene å få snev av overtak igjen. Det meldes færre blå grader på værmeldingstjenesten, vi har gjort unna det der med å stille klokka til sommertid, og dermed er altså kveldene liksom lyse litt lenger. Denne påska har vært preget av regnvær, faktisk. Ikke så mye sånn der sprakende sol og sitte i solveggen og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Mer å være inne, fyre litt, glane på gamle serier, lese (og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Altså - man trenger jo ikke kaste vrak på alt heller.) 

Og med regnværet smelter snøen fort (deilig), kvistvarianten av gåsunger spretter ut så det er en fryd å se (deilig), skjæra bader og plasker så vannspruten står (festlig å bivåne) og man kan ligge og høre lyden av regnvær når man legger seg om kvelden (fabelaktig deilig!). Jeg må si at jeg aldri har stått verken på eller så mye som i nærheten av en vulkan. Og i alle fall ikke en som vurderer å ha et utbrudd snart. Men - likevel kjenner jeg det som om våren nesten er naturens grønne vulkan. Det er som man går i en slags spenning, som om det akkurat er på grensa til å buldre og riste under føttene - for alt som skal vokse og gro ligger og venter så fryktelig utålmodig. Det er bare den siste lille tælan som må vekk først, det er som siste uka før sommerferien, siste uka før lønning, den siste distansen før mållinja - oppløpssida! Og den er seig, og den er langtekkelig og den er grufullt vakker. 

I det siste har jeg egentlig ikke lest så mye som jeg synes jeg burde. Jeg har, begredelig nok, vært opptatt med farming på pc. Jeg har funnet tilbake til Farmville etter mange års pause, og det er jo ikke det samme som det gode gamle Farmville - men det er jo snev av hyggelig lell. Blitt kjent med noen trivelige damer, bl.a fra India mens jeg pysler omkring og forer kuene, stapper mais i hønene, lar grisen rulle seg i søla - og mekker oppskrifter. 

Men noe har jeg da lest. Jeg har gjort ferdig serien fra Gemma Lawrence om Anne Boleyn. En serie på fem bøker, som følger Anne fra hennes tidligste barndom på Hever, til hennes alt for tidlige endelikt på Tower Hill. Fra hennes dager ved hoffet i Frankrike, til dagene som dronning ved kong Henrys side. Oppturer, og nedturer. Som vanlig håper man at kanskje det går bra for Anne DENNE gangen da. Naturligvis gjør det ikke det. Ikke denne gangen heller. Det ender med fengsling og øks, stakkar liten. Riktignok var hun rimelig steil og sta og hissig, så mange mener nok at hun fikk som fortjent. Men - Henry var jo ikke god i toppen, og han begynte å seile ut med avlivningen av Anne. Lawrence skriver vakkert og detaljert, og det er enkelt å følge Anne - og ikke minst få sympati med henne. 

Dessuten har jeg lest en riktig artig liten bok, "Nettle and bone" av T. Kingfisher. Kort fortalt er det søster Marra som er ute etter å bli kvitt sin søsters ektemann, prins Vorling - noe som er enklere sagt enn gjort (som så mange ting er her i verden). Til å hjelpe seg med dette stuntet, får hun blant annet med seg en grei kar ved navn Fenris, en støvkone (se vedlagt høne + innvendig demon), en gudmor og en beinbikkje. Jadda. Dette selskapet rusker avgårde, og snur opp ned på et par ting,  og blir på en slags merkverdig måte kompiser på turen. Bisarr lesning, men rett så trivelig lell. 

Jeg har da også fått pjuklet og dillet med å lage noen påskehjerter, som et avbrekk fra julekulene. Da ble det hjerter, ett med en liten påskekanin på, og ett med en glitrende trekløver som en slags tributt til St. Patrick's Day. Påska har jo da gått med stort sett i latskapens (og klesvaskens) navn - så vekta og jeg er litt uenige om hvilken vei den skal gå. Jeg mener nedover, den mener oppover. Foreløpig har den vunnet, men denne kjeklinga fortsetter. Jeg har tenkt å vinne, ved å "jukse" og gå turer, nå som veiene er snøfrie og farbare - og uteklimaet er snev av levelig igjen. Jeg er ikke noe fan av å drive med sånn turgåing, så ved å innbille meg at jeg får jukset til meg gevinster, er det en artig måte å lure meg selv til aktivitet på. Akk akk, selvbedrag - hvor skimrende var ikke ditt lureri. 

Så da er vi vel egentlig tilbake til det der med aprilsnarr og greier da. Så lenge man ikke lurer andre enn seg selv, og selv det lureriet er gjort med gode intensjoner, tja - da trenger man vel ikke å klage. Så veldig. Etter hvert kommer det antagelig inn en liten turkompis inn i heimen, på lånebasis også. En kvikk liten Jack Russell-terrier ved navn Jessie, som vi får lov å låne med ujevne mellomrom. Godt å ha litt selskap, både i huset og på tur tenker jeg. 

Isj, jeg hører vaskekurven kalle. Det er nok noe som bør vaskes. IGJEN. Jaja. Sisyfos burde hatt en vaskemaskin og en skittentøyskurv. Da hadde den der steinrullinga vært en kjærkommen avveksling, gitt. 

Bokdragen - over og ut. 

Se min fine nye bokpose!! Love it. 

Påskeaktig dekorhjerte med lille kanin på. Så søtt atte! 

Nytt år og nye muligheter.

Vi har smått om senn krabbet oss inn i det nye året. 2024 er det nå. 2023 er lagt bak oss, og skal nå plukkes og fileteres som en middels vare fra fiskedisken. Noe skal legges i finskåla, som vi virkelig skal glede oss over. Noe skal slenges i bosset, som vi velger å glemme så godt det lar seg gjøre. Og en hel del skal vi bare konstatere at japp, slik var det - det var brukendes og greit. Kanskje ingen såkalt höjdare - men så lenge det ikke gikk over i komplett fiasko heller, skal man vel være fornøyd. 

Det kan være greit å ta et lite overblikk over noen av fjorårets bra saker. Hva er jeg fornøyd med, liksom? Tjaa. Jeg kjenner at det å ha fullført utdanningen som tannhelsesekretær, med rent bord karaktermessig (6'ere all over) gjorde meg både stolt og glad. Å dermed ha håvet inn autorisasjon som helsepersonell, og fagutdannet tannhelsesekretær er nå noe konkret og håndfast jeg har med meg i sekken min, som jeg har jobbet godt for og dermed oppnådd. Samtidig har jeg hatt en fin praksisperiode, og jobb som tilkallingsvikar ved Odontia Doktorgården i Brumunddal. Blitt tatt godt i mot, og godt vare på - og fått inn litt mer erfaring. Det kommer godt med når jeg neste uke skal starte i ny jobb ved Brumunddal tannklinikk. Så der har vi en ting til jeg er fornøyd med fra i fjor. Ha søkt på jobb, vært på intervju - fått tilbud om samme jobb og takket ja. Blir veldig spennende. Satser på at jeg klarer dette både helsemessig og ellers da. 

I fjor var også året da Bokdragen Liber Draconis gikk fra å være en ide og en tanke, til å komme på en flott fane under Hamar Middelalderfestival - til å bli varemerkebeskyttet. Sendte søknad, betalte grove cash - og tilbrakte et par måneders ventetid. Og endelig fikk jeg beskjed om at varemerket nå var mitt. Så nå blir det å finne ut hva og hvordan jeg skal bruke merket mitt framover. Bokanmeldelser ja, såklart. Men for hvem - bortsett fra Hamar Bibliotek da. Til Elisabeth skriver jeg da selvfølgelig anmeldelser anyways. Lage en egen side kanskje? Lage en videogreie kanskje? Bokblogg med video? Tja, hvem vet. Dette blir gøy å pusle med. 

Fantasygruppa på facebook feiret ti år like før 2023 bikket over til nytt år. Tenk at Kristin og jeg har drevet gruppa i ti år allerede, synes slettes ikke det er spesielt lenge siden vi entes om at det var få steder på nett vi kunne sludre om sånne bøker VI likte. Boom, ti år og mange gode lesevenner senere er vi jaggu her. Gleder meg fortsatt til å drive gruppa, og å dra rundt og hilse på folk. I litt samme ånd møtte jeg både Siri Pettersen, Helge L Phoenix og mange andre bokvenner på slippfesten for Sølvstrupen i høst. Det var en fin dag. 

Ett annet av fjorårets absolutte høydepunkt var å treffe Karen igjen, på ferieturen min til Manchester. Å være sammen med Karen, og sukkertoppvoffen Kevin en snau uke var helt herlig. Skravling, latter, god mat, turer rundt omkring - York var fantastisk, og Stamford Bro nydelig. Filledua som slapp en skikkelig ekkel fuglebæsj i hodet mitt syntes sikkert den hadde en drittfin dag, uten at jeg helt klarer å være enig med den. Selve turen kunne ha startet med mindre spenning, jeg trodde helt sikkert jeg skulle få angst, paranoia og hjerteinfarkt av at det som skulle være en grei og kvikk togtur - og deretter en bedagelig spasertur til gate'n på Gardermoen, i stedet ble en saaaaaaakte tur, pga høy sommervarme. Da gikk nemlig toget fra Hamar til Eidsvoll med 40 kilometer i timen, pga fare for solslyng på skinnene og gnist- og brannfare i tørre grøfter. Den timen jeg trodde jeg hadde til gode ble effektivt spist opp der ja. Så det ble angst og en helvetes stressende løpetur, innsjekk, sikkerhetskontroll og panisk jogging - før jeg oppdaget at flyet også var forsinket. Da kunne jeg puste igjen. Sikker på at pulsen nesten aldri har vært på de nivåene der verken før eller siden. Men selve ferien var altså aldeles topp (med unntak av fuglebæsjen og de avsindig varme nettene. PJUUUUH *svett svett svett)

Jeg fant, for en gangs skyld, en podcast som jeg elsker å lytte til. Den kalles Henrettelsespodden, og består av to karfolk; Torgrim Sørnes og Kyrre Holm Johannessen. Førstnevnte har skrevet en masse interessante bøker om henrettelser i Norge fra 16hundretallet og inn til 18hundretallet. Og i podcasten forteller han og makkeren da altså om disse. Naturligvis er det ikke bare hvem som ble henrettet, hvordan og hvorfor - men også omstendighetene rundt, hvem som var deres ofre, hvor de bodde, hva slags samfunn de levde i og hvordan dette samfunnet ble styrt. Det er et ganske interessant og multi-fasettert bilde som skildres, og som gir både fascinasjon og innsikt i vår egen historie. Perfekt å lytte til mens jeg sitter og pusler med bl.a julekuler. Har fått laget en del av dem i 2023 også, og fornøyd med det. Tror ikke jeg kommer til å selge dem på noe slags messe eller lignende. Kjenner at jeg egentlig ikke er interessert i å bytte de små fine kunstverkene for noe så trivielt som penger. Dette kan bli fine gaver, eller noe å ta vare på for fremtiden. Et minne fra da jeg hadde ork, fingerferdighet og kreativitet nok til å drive med slikt. Og det er mer verdt enn bare valuta, synes jeg. 

Og så er det deilig å ha lagt all aktiv kreftbehandling bak meg. Jeg er erklært kreftfri, det er helt magisk deilig å kunne si det. Veneport er operert ut, jeg skal ikke inn til noe intravenøs behandling på det jeg vet (har ikke lyst på mer i framtida heller, hører dere?!), selv om jeg må avfinne meg med å gnafle tabletter i noen år framover, og ha årlig undersøkelse. Det skal jeg klare. Dritlei disse hetetoktene, men noe skal en vel ha å klage over. 

SÅ. Da har vi gått i gjennom litt av fjoråret. Da er det vel å se framover. Gleder meg vilt til å komme gjennom januar. Jeg er rett og slett ikke skapt til å nyte vinterdager. Særlig ikke når temperaturene ligger og lurker helt nederst på gradstokken, og nekter å sige over -20 gjennom en hel dag. Altså -27,6 og slikt?? Det er ikke nødvendig! Nei nei og atter nei. Det holder med en sånn ti -tolv blå, og litt passelig med snø, Det trenger IKKE snø ned, så jeg må måke og måke og måke og måke - og det trenger absolutt ikke være hersens kaldt så jeg omtrent trenger lykkepiller av å se enten værmelding eller temperaturmåler. Mørkt er det ute og. Nei takk. Komme seg motvillig gjennom til 23 januar (det bare passer sånn, tenk) og SÅ kan det på magisk vis bare bli en lys- og temperatur kind of BOOM som ikke ligner grisen, og livet brått bedres radikalt. Ja takk. lever i det fånyttige håpet der hvert år. Det og at jeg skal klare å sige litt nedover i vekt. De lykkes omtrent med samme ratio, de to greiene som jeg alltid går og funderer over. 

Nå nærmer klokka seg kvart på sju om kvelden. Jeg skal stenge av skribleriene for i dag, og så skal vi se hva jeg ellers finner på. I morgen kommer mandagen ubønnhørlig, det er fortsatt spådd grisekaldt (brr brr brrr!) så fyring skal i alle fall bli. Og en tekopp eller to. 

Snikkes. 

Høstferie no more.

 I dag er det søndag 15. oktober. Det er siste dag i høstferien for dette året. Strengt tatt var vel egentlig det på fredag, nå er det jo gått over til å være "vanlig helg" igjen - men man kan da alltids falle for fristelsen og kalle det høstferie en stakket stund til. 

For en gangs skyld har jeg ikke tilbrakt hele ferien i sofaens lune rike, neida - jeg har vært ute på tur, faktisk til storbyen! Oh yeah, på torsdag var jeg på slippfest for "Sølvstrupen" på Gyldendalshuset i Oslo. Og med Sølvstrupen mener jeg ikke at Sissel Kyrkjebø eller andre sangere med tilbøyelighet til høye toner ble sluppet løs, neida. Den andre boka til Siri Pettersen i serien Vardari, som startet med første bok "Jernulven". Siri er jo en formidabel kraft innenfor fantasymiljøet, og det skulle jo komme masse stilige folk dit, inkludert folk fra fantasygruppa. Så da måtte jo jeg slenge meg med og. Hvilken perfekt anledning til å dra og hilse på folk, delta i fantasy- og bokmiljøet, ete kake og tja, komme seg ut litt. Så da ble det togtur til Oslo (og hjem igjen da, naturligvis). Det vil si - togturen varte jo kun fra og til Gardermoen, utover det var det el busso som måtte til pers. Man kunne jo kjørt selv, men jeg har fortsatt ikke nevneverdig lyst til å kjøre til Oslo, så da var det buss for tog. Med dugelig lesestoff (Kindle) så gikk det helt fint altså. 

På nevnte Kindle holder jeg på å lese historisk fiksjon, as usual. Det er vel enten det eller fantasy det går i hos meg, og en og annen biografi innimellom. Denne gangen leser jeg om Catherine de Medici. Jeg er jo særs fascinert av tida rundt 1400 - 1700, og denne frua passer godt inn der. Her leser vi om hennes barndom, men mest om tida som dronning til Henri 2 av Frankrike, regent etter Francois' bortgang og persona con makta (man kan si det vel? I alle fall sa jeg det nå) under Charles sin regjeringstid. Her går det hardt for seg, hugenotter og katolikker er i sterk og hatefull opposisjon mot hverandre, og det er dødsfall og henrettelser så det holder. Pluss litt (hahaha, "litt" ....) intriger og innbyrdes oppgjør både innenfor og utenfor diverse slottsmurer. Medici-folket hadde jo ikke akkurat et optimalt rykte, skal vi enes om det, men - det var vel neppe enkelt å være dem heller. Det var antagelig ikke enkelt å være noen på den tida. Enten var du fattig, og visste knapt hvor maten skulle komme fra den dagen, den uka - og lenger fram var det ikke vits å tenke, eller så var man godt bemidlet - men utsatt for renkespill, ryggdolking og en troløshet som ikke lignet grisen. Eller kua, gampen, eller geita på låven. I alla fall. 

Boka heter "The confessions of Catherine de Medici" og er skrevet av C.W Gortner. Dette er første gang jeg har lest noe av vedkommende, men blir antagelig ikke siste. Det er en godt skrevet bok, og jeg koser meg med å lese. 

Boka jeg leste ut før den jeg driver med nå, var også klart innenfor historisk fiksjon. Denne gangen i litt nyere tid riktignok - selv om jeg egentlig ikke er så veldig begeistret for akkurat det. Her snakker vi nok midten av 1900-tallet, i Tokyo. Eller Edo, som de sier i boka. Boka om Midori No Me (Grønne øyne) handler om en geisha, og boka heter da altså - veldig passende - "The geisha with the green eyes" av India Millar. 

Det er ikke akkurat luksuslivet disse geisha'ene har, dessverre. De holder til i det som kalles The hidden House, der alle jentene har en eller annen form for deformitet og lever et slaveliv som prostituerte. De får lov å se ut som geisha, og noen av kundene synes det er ok med kun underholdning, tedrikking og spill på samisen - mens de fleste kundene vil ha mer fysiske, og ofte hardhendte gleder. Det er helt logisk at gleden er stort sett ensidig. Den eneste veien ut, er å bli kjøpt ut av en ektemann som vil ha dama helt for seg selv - som elskerinne. Kone er ikke noe kult, for koner i Edo var omtrent som middels kveg, eller husslave uansett. 

Midori som hun stort sett blir kalt (Grønn) er annerledes, siden hun har utenlandsk far. Altså er hun sær nok til at Tante, som er sjefen i huset, kan tjene gode penger på henne. Det er ikke noe rosenrød historie dette, det er voldtekt og tristesse - men heldigvis er ikke Midori noe føyelig lite siv. Hun klarer å beholde seg selv, finne noen få gleder - og etterhvert oppdager hun mer av sin egen historie, blir sterkere og finner en vei ut av helvetet. Boka er veldig godt skrevet, og man får stadig lyst til å lese neste og neste kapittel. Gleder meg allerede til å hanke inn flere (som jeg vet jeg kommer til å gjøre, det er bare et spørsmål om når ...) bøker i serien. 

Ute bruser det i gyllent løv, jeg har vært og rafset litt i plantekassene i hagen. De skal fylles med litt mer jord, og så - når kuldegradene begynner å kravle litt tettere innpå, skal det settes hvitløksfedd. Oktober er tiden for å plante sånt, og etterpå er det bare å krysse fingrene for at det spirer til våren, og at det blir rikelig med hvitløk neste sommer og høst. Mmmm - og hvitløk som er så godt! Har fire forskjellige sorter jeg skal prøve, alle kjøpt fra en lokal gård - så de er godt utprøvet i klimaet her. 

I dag står pasta på middagsplanen, med kjøttdeig etter tacospising i går. Smart å få brukt opp rester, man er jo litt bevisst på både matpriser og ikke kaste mat - så her brukes restene så langt det går. Stort sett da. Alltids rom for forbedring, naturligvis - og det er bra. 

Dessverre for ungene gikk høstferie mer over i hosteferie, størsten har tilbrakt så å si alle netter med å hoste og hoste og hoste og .. Ja, dere skjønner poenget her. Etter en litt kald og forblåsen Oslotur på torsdag, og dumme hetetokter på nettene så jeg ligger med armer og bein utafor dyna, så kjenner jeg at jeg også er litt sår i halsen, og tendenser til rennende nese. Grr. Ja ja, litt dugelig med C-vitamin, D-vitamin og solhattdråper - så satser vi på at svineriet blir av kortvarig art. Fingre krysset igjen. 

Blå himmel, og deilig vind ute. Tror sannelig jeg skal luske ut en liten tur til jeg. Det er ikke så lenge før grisehøsten ramler inn, og da vil jeg savne det som vi har nå. Toodles. Kos deg med en bok, og gjerne noe godt å drikke også. P.S - Ingefær-te med litt sitron, det er glimrende nå om dagen. Naaam.    

Her er noen bilder fra en liten høsttur i skogen, i slutten av september. 

Sommeren som rant bort.

 Hva, tenker du nå? Sommere skal vel ikke renne bort? Nei, det skal de ikke. Og det er jo ikke det at det har regnet spesielt mye. Snarere er det det ikke har. Her har det vært værvarsel på værvarsel, som har lovt både lyn, torden og regnvær en masse. Men har det blitt noe av det? Neeeei da. Vurderer sterkt å sende post til meteorologisk institutt og lansere ett nytt begrep. "Driptease". Når de melder regn - og NOEN går og gleder seg til regn - og så kommer det fire og en halv dråpe, og så går regnværet sin vei?! Hva fanken er det for slags tull? Jeg er misfornøyd. Og klam. 

Det har da vært så inn i bananskallet varmt og klamt at jeg - ved å sitte stille i soffen, omtrent føler meg som bosatt i tropene og under mikro-fossefall. Herre fred og fader, det bare siler svette. I ansiktet og på ryggen, under armer og sikkert under beina og. Fysjom. Og da er digg å sove, gitt. Å jaa. (Å neheeei!) Så, tja - la oss si siden midten av juni, dvs røflig en mnd i strekk - har jeg pent måttet dra fram det sedvanlige sommertrikset. Håndkle mellom meg og dyne. Det går jo ikke an å sove uten. Bare det er en krøll i halsgropa blir det jo svettepøl. Uurk. En del av dette svineriet skylder jeg naturligvis på medikamentering. Man er jo satt på sånn dum anti-hormon medisin, pga dumme brystkreften - og hetetokter er altså ingen bivirkning, men en virkning. Det vil dermed si at dette er noe jeg liksom pent bare må holde ut. Som kjent er jeg ekstremt dårlig til å "pent holde ut", da blir jeg sur og grinete og ilter. Ikke ilder. Når jeg i tillegg er varm og klam og sover dårlig, da er jeg intet mindre enn fæl. Uffaseien. 

Husgubben har "moret" seg med å vaske og polere bil. I sommervarmen. Og klammen. Vi har, motvillig - men helt nødvendig brukt noen strømkroner på varmepumpe på avfuktig og nedkjøling i heimen. Ellers hadde det vel endt med heteslag og mentalt sammenbrudd. Og det vil man da ikke ha. Men bilen er lekker. Eller, i følge fugger'n; dritlekker. For fuggel MÅ jo bare bæsje på bil? Det er jo helt klart. Og skli på den. Dusteføvvel. 

11. juli. Fatter har bursdag i dag. Det er min siste ferieuke. Neste uke skal jeg jobbe hele uka på tannklinikken, ferievikar. Blir sikkert bra. Varmt, tipper jeg. Håper det ikke blir så altfor stressende. Jaffal litt rolig - det hadde vært stas. I august skal jeg jobbe litt på Lillehammer og, satser på at det går seg til. I dag har vi, familien altså vært en tur på Totenbadet. Ja, det er det "nye" navnet på Raufoss Badeland. Ikke at jeg helt aner når de skiftet navn, men spesielt nytt er vel ikke det navneskiftet egentlig. Var stas for ungene da, plaske litt rundt og kose seg. Ikke at de helt har mestret det der med svømming enda, men det kommer seg nok. En sånn vakker dag. 

Bokmessig har jeg nå fullført både "No time like the future" av Michael J Fox (den har jeg brukt lang tid på. Ikke fordi at den har vært kjedelig, tvert i mot - men skolebøker og annet har kommet foran. Pluss tidligere nevnte bokserie om dronning Elizabeth 1) og "Once upon a broken heart" av Stephanie Garber. Siste ble litt sånn midt i mellom ingenting. Jeg syntes den virka kul, fantasy med eventyrelementer, magi, litt smålumske såkalte Fates (skjebneguder?), forbannelser, prinser, giftermål, et par mulige mord og forgiftning og en potensielt slem stesøster. Jadda. Dette kunne være bra. 

Men så ble det liksom ikke det likevel. Det ble bare for mye, for rotete, for lite kjemi med hovedkarakteren, for flatt, for "ååh, ditt dumme nek - begrip litt da, i det minste!" til at boka egentlig var ok. Så der havna vi litt i pliktlese-løypa. Og i tillegg var det første i en serie. Grr. Så nå er jeg bittelitt "men hva skjer da egentlig?" og "bryr det meg egentlig hvordan det går med dem? Hvis jeg må lese enda en bok om de sullikene der, kan det jaggu være det samme hvordan det går". Nei. Ikke noen toppkarakter der altså. 

Så nå har jeg startet på en ny bok (siden jeg har lest ut to andre altså), som jeg lånte for ca en mnd siden fra biblioteket. "The stardust thief" av Chelsea Abdullah. Litt lignende Daevabad-trilogien, med snev av hentydninger og touch fra 'Tusen og en natt' og - ja, fint med å lese om noen som har det enda varmere enn meg. Ørkengreier, det lar seg høre når jeg likevel sitter her og svetter som en annen slask. Foreløpig virker den ganske ålreit, så har i det minste litt håp her. Kanskje det blir en anbefaling fra Bokdragen. Den Broken heart-greia får ikke noe. Kan da ikke anbefale sånt som jeg bare gleder meg til å bli ferdig med, vettu. 

Ellers har det jo kommet en ny sesong med Outlander på Viaplay. Sesong sju. Men nå har jo jeg mer eller mindre ramlet litt av lasset (nei, ikke Lasse) - så husker bare sånn passelig en del av de forrige. Opptakter og sånt. Så ser gjennom det når jeg har lyst. Pluss gamle episoder (det er jo ikke nye, så) av Muppet Show, The Golden Girls / Pantertanter, Home Improvement (med Tim Allen, kos gjensyn), ALF og The Nanny. Gammelt gull. Ny tv er ofte kjipe greier. Og skulle det røyne på, finner vi alltids noe tull med Jack Dee på youtube. Jada. Underholdningsmessig skal jeg klare meg. Så får jeg vel heller vri opp håndkledet ca en gang i døgnet, og legge meg litt svetsig og smutsig. 

For sommer er nå litt digg lell da. 

Påske allerede?

 Vi har lagt 2022 bak oss. Det er 2023 nå. Rom for nye muligheter og sprell og opplevelser. Det er faktisk allerede påske. Det vil si, det er påske om noen få dager - men påskeferien har faktisk startet. Jeg synes ikke det var så fryktelig lenge siden vi bikket januar, og begynte på en ny kalender - men det er altså hele tre måneder siden. Og de månedene har vært kalde. Grisekalde, jeg har virkelig mislikt dem på det groveste. Mørke og. Og jeg har vært travelt opptatt med å skrive oppgaver - skolearbeide vettu, dra på samlinger i Trysil annenhver uke og ellers være i praksis. Og med sånne ting å fylle ukene med, så går det unna smått om senn, altså. 

Ja, og så vente på våren da. Noe jeg gjør så fort vi velter oss over i januar, venter jeg på våren. Jeg har aldri påstått å ha særlig entusiasme for vinteren, og denne anti-entusiasmen (antusiasme? Hm. Det burde finnes et sånt ord.) blir mer og mer intens for hvert vinterhalvår jeg må gjennomleve. Fysj. 

Men, drit i det. Nå er det april, det er 2 april i dag. Det betyr at det går an å ha litt bedre tid å våkne på om morgenen, høre pippip'en pjute og skvaldre der ute, for den kjenner også vårfornemmelsen inni seg. Skjæra rasker rundt med kvist og kvas igjen, det sildrer i bekkefar og i veien, bilen er uhorvelig møkkete og det er barflekker både hist og her. Og jaggu tror jeg at jeg så to hestehov i ei veigrøft i går. 

Jeg skal på påsketur med broder'n på fredag, vi skal til Karlstad. Det blir tøft. Broder'n hadde vel ikke lyst til å være heme, ikke så rart. Så brutter skulle til Karlstad alene han. Jeg mente at der var det sikkert fint, aldri vært der jeg. Så da sa brutter - snill som han er - hva om jeg gjør to netter i dobbeltrom om til en natt og TO rom? Det høres kult ut, sa jeg. Så da blir det det. Søsknene Solberg på tur vettu. Det blir bra. 

- Og det var det damen skrev den påska. - 

Nå er det slutten av juni. Jeg har vært særdeles inaktiv på blogge-fronten i år. Det skyldes hovedsakelig alle skriveriene jeg har måttet gjøre i forbindelse med studiene. Man har jo vært student, fra september i fjor til juni i år, må vite. Og med det kom innleveringsoppgaver og praksisrapport. Og eksamen til slutt. Dermed ble det ganske så intenst med både skriving og lesing, og turer til Trysil annenhver uke (tirsdag). Pluss praksis ved Odontia tannklinikk i Brumunddal. Til sammen har jeg da sannelig ikke hatt overskudd eller kreativitet til skriving. 

På lesefronten, med unntak av fagbøker og artikler om tenner (...) har jeg stort holdt meg i Tudor-tiden i England igjen. Er nå på siste, dvs ti av ti bøker i en serie "The Elizabeth of England Chronicles" av Gemma Lawrence. Veldig bra skrevet - fine tekster og særs detaljert. Med så mange bøker har forfatteren hatt godt spillerom for utrolig mange små øyeblikk i livet og karrieren til Elizabeth, og Døden - som hun forteller livshistorien sin til - får også lov til å være fortellerstemme innimellom. Serien både begynner og slutter ved Bess' endelikt i 1603, og vi får hyppige "framblikk" (?) i løpet av handlingen i hver enkelt bok. Det blir jo gjerne en del dødsfall i løpet av et langt liv, og mange av Elizabeths trofaste venner faller fra. Så på slutten får Døden selskap av en del spøkelser som stillferdig og blidt venter på en til i flokken, Lizzie selv. Det er ikke så mye urovekkende ved dette - når en har kommet til skjels år og alder blir nesten de som allerede er gått bort mer levende enn de som fortsatt faktisk lever, og det kjennes nå som dronningen ser fram til å hvile. Det har vært et langt og innholdsrikt liv, fullt av drømmer, håp, lengsler, frykt og glede - og børen er tung på smale skuldre. 

Bøkene har vært såpass godt skrevet at jeg med glede har hoppet videre til den neste i serien, og kost meg i selskap med dronning, hoffdamer, noblesse og allmue. Men når den siste boka "Little rooms" nå snart avsluttes, er det på tide å tenke ut hva jeg skal lese når jeg legger gamle England til side for denne gangen. 

Herved slutter altså dette innlegget, så får vi se hva som popper opp ved neste anledning. 

Hei på deg, banan-sei. 

   



 

Takk for 2022

 Det er romjul. Ribba er spist. Pakkene er åpnet. Kakene er bakt, og treet er pyntet. I dag er butikkene åpnet igjen etter noen få helligdagers ro og fred. Men ute har det værtt mildvær, regn og utrivelig - så veiene er glatte og smånifse. Det er stille der ute. Ikke så mange som drister seg utpå denne gangen. Selv behovet for både gjenfylling av brennevinslager og den sedvanlige viltre gavebyttingsrefleksen er ikke nok til å dra folk ut på glatta denne gangen. Og godt er det. Det er godt å kunne bremse opp litt. Slappe av. Ikke haste ut, men pause en smule. 

Faktisk ta seg tid til å kjenne at man har litt fri. Har litt ro. Alt julestress og mas er nå bak oss. Julekvelden er unnagjort. Nå kaster vi papiret, vasker nye klær, setter gaver på bordet og ungene koser seg med nye tilskudd i lekekasse og bokhylle. Ute spiser småfuggel på rester av svor og ribbefett. Det gnistrer i snøkrystaller, i alle fall utenfor vinduet der jeg sitter. Skjære skvater fornøyd med at hun slipper å fryse så veldig på tærne i dag, og kjøttmeisen koser seg med solsikkefrø og villfuglblanding. 

Vi ligger i startgropa for 2023, og som vanlig melder ettertenksomheten seg hos meg i denne tida. Hvordan ble egentlig 2022? Gjorde jeg alt jeg ville? Gjorde jeg noe av det jeg drømte om i 2021? Er det noe spesielt jeg lærte? Og hva er jeg glad for å ha lagt bak meg? 

Hva vil 2023 bringe, mon tro? Noe av det jeg alltid tenker på, der jeg sitter på tampen av ett år og kreerer kalenderen for neste år er "hvilke av våre eldre slektninger vil være med oss ut neste år, og hvem vil eventuelt falle fra før neste års kalender skal settes sammen?" Det kan nok være snev av deprimerende, men likevel med en undertone av håp. Kanskje de klarer seg ett år til? Kanskje vi slipper begravelse dette året? Det synes mer og mer usannsynlig jo lenger uti aldersrekka enkelte kommer, men håpet er nå alltids tilstede likevel. 

En av tingene jeg gladelig legger bak meg, sammen med 2022 er brystkreft og dens behandlingsrutiner. I 2023 vil jeg være frisk. Jeg vil kunne gå turer i skogen og glede meg over å slippe ukentlige turer til Hamar sykehus. Det er ett utrolig flott team som har tatt vare på meg, og gjort sykdommen til å holde ut - men samtidig er jeg glad for å finne tilbake til hverdagen. Jeg skal fortsette det jeg begynte på i høst, nemlig VG3 Tannhelsesekretær-studie. Det betyr turer til Trysil, oppgaver som skal skrives og leveres inn til riktig frist, karakterer og praksis. Det blir spennende. Litt skummelt, naturlig nok - men vi får se stort på det. 

Den 21. desember var det vintersolverv. Endelig går vi nå mot lysere tider. Dagene blir bittelitt lenger for hver dato vi krysser ut på kalenderen. Ja, vi har mange kalde dager foran oss. Både januar og februar har mye blå temperaturer i vente - så enn så lenge er det ingen grunn til å bli uvenner med ovnen og tennbrikettene. Men lyset ligger foran, og mørket er bak meg. For en oppkvikkende tanke. 

Dette året var jeg også så heldig å bli kjent med to flotte firbeininger, Valdi og Aria - og deres eier, Christina. De bor rett på andre sida av Nesbrua, og utgjør en god terapi ved besøk. Å ha dem som et avbrekk i hverdagen, kos og turer og stell og rett og slett humørplaster er helt ubegripelig godt. Bare det å være i nærheten av dyr, som blir glade over litt kos og selskap er deilig. Ser fram til å fortsette med det over nyttår, og utover våren. Kanskje jeg skal ta mot til meg, og prøve å ri litt igjen etterhvert? Hvem vet. 

Dessuten gleder jeg meg til å komme ned i skogen igjen, og høre elva klukke i vårlig glede. Kjenne litt forsiktig sol i ansiktet, høre fuglene som sprudler i lykksalig overmot og puste inn løftet om en natur og en vintersjel som begge våkner til liv. 

Jeg sitter her med vintertanker, i en salig miks av melankoli, nostalgi, tretthet, livsglede og forventning. Jeg kan vel uten særlig nøling love at jeg kommer til å lese masse neste år også. Noen favoritter skal leses enda en gang, og nye bøker skal prøves ut. Gamle, gode serier skal sees på tv-skjermen, bursdager og merkedager skal atter feires. Vennskap skal dyrkes og holdes ved like, kanskje det blir noen reiser neste år - kanskje jeg ser venner jeg ikke har truffet på lenge. 

Jeg skal sette pris på meg selv, og mine nærmeste neste år. Og de gode øyeblikkene skal nytes, lagres og verdsettes for de skattene de faktisk er. Hverdagene er som gull, de får sin nydeligste glans når de tas fram ofte og brukes flittig. 

Vel møtt til neste år, min kjære blogg. Vi skrives igjen. Som vanlig på ujevn basis, men alltid med lun humor og tankedrodling. 

Mørk november.

 November er i utgangspunktet en døll og kjedelig måned. Det er mørkt. Kveldsmørket begynner å klistre seg til rutene allerede i fire-tida om ettermiddagen. Og ikke blir det lyst før rundt ni morran etter heller. Ikke ordentlig. November er skapt for å grave seg ned under tjukk, varm dyne med et lass gode bøker - og rett og slett bare holde ut. 

Vinterdekkene skal på. Klokka skal stilles tilbake fra sommertid. Selv utholden pippip gir beng, og drister seg sørover. Lang reise får så være - disse temperaturene og stusslige værutsiktene er lite å more seg med for små fjærballer. Julegavene skal planlegges, og den samme - tradisjonelle - oppgittheten melder seg atter engang; Hva i huleste skal vi 1) kjøpe til folk 2) påstå at ungene ønsker seg og 3) ønske oss i julegave dette året?? Dessuten litt vrangvillig muling over halloween, ungenes ville tigging om godis og butikkenes skamløse utnyttelse av lettlurte sjeler. Og har man ikke før pakket bort mumier, spøkelser og heksehatter - så står fordundre meg nissefanter, polkastripete servietter og adventslys klare til å innta de norske hjem. Og adventskalendere, ikke minst.

Den gang jeg var ung, riktignok ikke særlig uskyldig dog - fikk broder'n og jeg en eller annen gang hver vår ferdigkjøpte julekalender. Stor stas. Små pappluker med bittesmå plastoverraskelser på innsiden. Ikke rare greiene, per se - men andaktsfølelsen av å lete fram riktig luke og forsiiiiiiktig rive opp perforeringa og så finne dagens ting, se det var ren lykke. Uheldigvis var det ett år (muligens det ene og siste året vi hadde sånn kalender) grådigheten fikk overtaket - og vi saboterte hele kalenderen sånn ca halvveis. Fram kom kniv, kalenderen ble sprettet i topp, plastbrettet dratt ut og alle plastdingsene ble brått og uhederlig avslørt. Etter å ha ranet kalender-stakkaren for alt sitt gods og ikke-gull, puttet brodern og jeg brettet på plass igjen og limte igjen toppen. Her skulle nok mor få tro at alt var i orden, og ikke begripe hva slags forherdede leketjuver hun hadde i heimen. Mystisk nok, syntes vi den gang - fant hun det ut lell. Og så ble det ikke mer kalender da. Uansett, lavmåls innholds-røveri til side - det var den gangen kalendere ikke trengte koste all verden, og fortsatt frydet et barns hjerte. Nå om dagen er det nesten så det forhenværende barnet får hjerteinfarkt av å se prisene det opereres med på enkelte julekalendere i butikkene. 300 - 400 - 600 kr, og oppover? For papp-plater med plastfigurer i? Eller bittesmå sjokolader? Og ikke nok med det. For det er ikke bare unger som skal ha julekalendere heretter si. Voksne folk, som tydeligvis enten er misunnelige (grinchen, here we go) på ungenes opplevelser, eller er rett og slett snytt for gode opplevelser i barndommen - eller rett og slett ikke greier avfinne seg med å teoretisk "være for stor til slikt". Neida, kalendere for voksne begynner gjerne i prisnivå der barnekalenderne slutter, og raser oppover til godt forbi både en og to TUSENLAPPER! Ja, du leste riktig. Kalendere med sminke, og sjokolade og lakris og te og - herre fred, galskapen vil ingen ende ta. 


Enda godt man har noen lyspunkter å trøste seg med i disse dunkle dager. Har kost meg helt overdådig mye med to bøker av en ny favorittforfatter ved navn Elizabeth Lim. "Six crimson cranes" og "The dragon's promise". En lykksalig blanding av nydelige pastellfargede covere (første gangen jeg har likt pastellfarget noe som helst, tror jeg), kinesiske legender og myter, drager, magi, eventyr, mat som høres helt vilt god ut, kul prinsesse det faktisk er litt tak i, og en papirfugs som er helt umulig å ikke like. Kiki, du er verdens beste kompanjong. Et lite trekant-kjærlighetsdrama, men ikke sånn begredelig, en stemor som man starter med å ikke like, men ender med å like veldig - en livsparter man gjerne kunne tryllet fram til seg selv - og en ubegripelig kul drage man skulle gjort hva som helst for å være venn med. I følge biblotekaren var dette et "sukkertøy av en bok", og i så måte kunne det gjerne vært en sånn 'everlasting gobstopper'-variant, for om det var en bok jeg skulle ønske jeg kunne lese saaaaaaaaaaakte, så var det disse to. Samtidig var de så spennende og velskrevet at det var helt umulig å ikke lese bare "bittelitt til". 

På hjemmefronten har jeg vært en trassig husfrue. Jeg baker jo brød. Jeg vil selv si at jeg er ganske flink til å bake brød. Men jeg har en helt åpenbar feil jeg ikke greier slutte med. Jeg klarer ikke bake brød uten skalker. Brødskalker er nemlig djevelens oppfinnelse, og muligens bare mat for utsultede kre som ikke har noe som helst igjen av næringsgivende egenskaper i mils omkrets. Skalkene dømmes som oftest til enten å ligge forlatt og ensomme igjen på benken, eller å glemmes tilfeldig igjen i posen, og skubbes diskret bak ett eller annet på tidligere nevnte benk - slik at man kan forsvare at man ikke så det. Skalkeprinsippet gjelder også om det er en litt tjukk brødrest, og det finnes ett nytt brød tilgjengelig. Så har gnierprinsippet slått inn, og brødskalkene har fått en egen boks i fryseren. Deretter blir de tatt opp, skåret i terninger, og brukt. Enten som dessert (brødpudding i ovn, med kald rød saus - eller i smuleform til tilslørte bondepiker. Eller Vilhelms variant da - sløve bondepiker!) - eller som tørre smuler oppå hjemmelaget fiskegrateng, eller i fine smuler i vaffelrøre - ev. ny brøddeig. Skalker og smuler skal heretter brukes opp, nemlig. Pokker heller. 

Utover det, byr da november på sin del av bursdager og andre fine ting. Både forlovelsesdato og bryllupsdag finner vi her, og i år er det faktisk det første runde, "ordentlige" jubileet vi har - nemlig 10 år. Det er dermed første gangen vi beveger oss inn i metallenes rike på benevnelsene, og det kalles altså for tinnbryllup. Jada. Vært gift i ti år, forlovet i 12 og sammen i 14 år. Slettes ikke verst, det må en jaggu si. 

Så, selv med en mørk november, finnes det lys og varme, og absolutt glede. Og det skal man ta vare på. Husk at lyspunktene skinner absolutt klarest når man har et mørke som skaper kontrast. Og livslyset hos sine kjære, er noe man alltid kan trøste seg med, uansett hvor mørkt det enn synes. Leve kjærligheten. Leve lyset.